Hva snakker jeg om når jeg snakker om frihet?

Da jeg innvandret til Norge, utfordret de nye vennene mine meg på noen av de vanene jeg hadde lagt meg til i Iran. Vennene mine spurte og grav om mye av det jeg gjorde. Da jeg lette etter svar, oppdaget jeg en del nye sammenhenger når det gjelder meg og bakgrunnen min.

Det var en selvfølge for meg å trekke gardinene for vinduene i mitt nye, norske hjem. Men for de norske vennene mine var det fremmed. Jeg fleipet med at jeg, som flaggermusen, trivdes best i mørket. Men var det hele sannheten? De forundret seg over de tjukke gardinene mine. Men jeg syntes det var merkelig at jeg kunne se rett inn i hjemmene til folk, uten at det virket som om de var bekymret for det. Selv fryktet jeg at noen skulle kunne se meg i privatlivet mitt. Forklaringen på de tykke gardinene mine er utryggheten for sanksjoner.

Hvorfor er den private sfæren blitt så viktig for iranere at fremmede holdes utenfor for enhver pris? Hvor kommer utryggheten og frykten for avsløringer av privatlivet fra? Hva gjør vi i hjemmene våre som må skjules fra allmenheten? For å få svar på disse spørsmålene må vi se på historien.

Mange mener at hovedgrunnen til monarkiets fall i Iran i 1979 var fravær av politisk frihet. Men etter at den islamske republikken ble til, ble forholdene for fritt partipolitisk arbeid ble mye verre. Av religiøse årsaker ble den sosiale friheten merkbart redusert. Massehenrettelser av politiske fanger og aktivister på 80-tallet skapte frykt blant iranere. Brutaliteten i denne perioden kan ha gjort sitt til at folk ble redde for å kjempe for politisk og sosial frihet.

Før den islamske revolusjonen kunne folk dra på puber og nattklubber og høre på musikk. Om man ville praktisere sin religion, var dette frivillig. Kvinner kunne velge å gå med eller uten hijab. Etter revolusjonen måtte alle forholde seg til svært strenge religiøse restriksjoner i samfunnet. Dette gav opptakten til at folket begynte å leve et dobbeltliv; hjemmefester med dans og alkohol, å se på forbudte filmer og høre på forbudt musikk hjemme. Gutter og jenter måtte treffes i hjemmene; å møtes i parker og på kino var for risikabelt.

Når jeg skulle ut, måtte jeg som kvinne bruke hijab og være usminket. Litt etter litt ble de ytterliggående, religiøse restriksjonene tynnet ut, kvinnene begynte å bruke lettere hijab i flere farger og du kunne høre høy musikk fra biler og bosteder. Men folk som skulle feste hjemme med musikk og alkohol, måtte likefullt trekke for gardinene. Og i dag må man fortsatt late som om man er muslim eller at man tilhører en av de godkjente religionene i Iran, jødedommen, kristendommen eller zoroastrismen.

Jeg er født i en muslimfamilie, men har selv ingen religiøs praksis.

I mitt hjemland er det i dag dødsstraff for å gå åpent ut med at man ikke tror på Gud eller at man ikke har en religion. Og er man født som muslim har man ikke anledning til å frafalle Islam, og man kan ikke velge hva man skal tro på. Da må man faktisk late som om man er religiøs. En gang, da jeg jobbet for den statlige TV-kanalen, sa jeg at jeg var ikke så nøye med å be eller faste. Da mistet jeg jobben med en gang. Jeg kunne jo ikke si rett ut at jeg ikke var religiøs.

Å late som, når man lever med uærlighet og løgn, er en del av hverdagen i Iran for svært mange. Det har lenge vært den eneste muligheten – for å holde seg på den trygge siden, må man lyve. Hvite løgner gir ikke så veldig dårlig samvittighet. Hva gjør du når du privat lever i strid med grunnloven og derved i praksis er kriminell, og samtidig er avhengig av inntekten fra en jobb du mister hvis du ikke lyver?

Identiteten til min generasjon er preget av det dobbeltlivet som den lever under i Iran. Ærligheten blir borte, og privatlivet og privatsfæren gjemmer seg bak tjukke gardiner. Du er ikke den samme hjemme som i samfunnet. I Iran må forbudte noen bøker, forbudt noen musikk og kjærlighet, som er en naturlig del av det norske livet, skjules i hjemmet.

For meg er frihet ikke et filosofisk begrep, men betyr helt konkret det å ha religionsfrihet, ytringsfrihet, politisk frihet og frihet i privatlivet. Kvinner, studenter og menneskerettsaktivister i min generasjon har i mange år kjempet for å gjenopprette disse rettighetene, men staten har hatt nulltoleranse for opposisjonen og har slått brutalt ned på disse bevegelsene. Frihet var som en skinnende juvel for meg, en skatt som i Iran ble borte og erstattet av løgn og hykleri. Det har tvunget det iranske samfunnet til å bli både lukket og dobbeltmoralsk.

Det er mulig at mange av mine landsmenn vil klandre meg for det jeg nå har skrevet, men uavhengig av nasjonalitet leter jeg et godt svar på spørsmålet: Hva snakker vi egentlig om når vi snakker om frihet?

Publisert 15. apr 16 på Tv Haugaland